Intubasjon
Ved intubasjon får du et plastrør (tube) ned i luftrøret for å hjelpe deg med å puste, enten fordi du skal ha narkose eller fordi du er så syk at du ikke klarer å puste godt nok selv. Tuben blir ført inn gjennom munn eller nese slik at den ene åpningen stikker et stykke ned i kroppens luftrør, mens den andre ytre åpningen stikker ut og kan kobles til en ventilator (pustemaskin).
Intubasjon kan utføres på mange ulike måter, men som regel gjør vi det etter at du har fått narkose, eller etter at du har blitt bevisstløs på grunn av alvorlig sykdom eller skade, og pustefunksjonen er utilstrekkelig. Ved å intubere, sikrer vi fri luftpassasje til lungene, og hindrer samtidig at blod, slim, mageinnhold kan komme ned i lungene.
Alternative måter å utføre intubasjon på er såkalt våken intubasjon, der vi bruker et fiberoptisk instrument eller videolaryngoskop. Da får du kun lokalbedøvelse og lett narkose. Dette er tryggest i situasjoner der anatomien er sterkt avvikende og vi ikke kan se stemmespalten med et vanlig laryngoskop.
I tillegg til intubering finnes også andre måter å sikre luftveiene på og hjelpe deg å puste, som larynksmaske og intubasjonslarynksmaske.
Før
Har du problem med å gape, har lause tenner og/eller stiv nakke er det viktig at du seier frå om dette til anestesipersonellet når du kjem på sjukehuset. Du vil også bli spurd om dette.
Det er viktig at du fastar før narkose. Dersom du ikkje har fasta kan det sive mageinnhald og/eller magesyre ned i luftrøyret (aspirasjon) før vi rekk å få tuben på plass. Om du får mageinnhald ned i lungene, får du ein «kjemisk lungebetennelse» som kan vere svært alvorleg. I nokre tilfelle, spesielt ved akutthjelp, er det ikkje mogleg å vere fastande, og da blir fordelar vegne opp mot risiko.Under
I botnen av svelget sit opninga til luftrøyret, i sjølve opninga sit stemmebanda. Vi bruker eit bua metallblad med ei lyskjelde i tuppen (laryngoskop) for å kunne sjå stemmespalta di og fører tuben ned gjennom stemmespalta og ned i luftrøyret. Nær tuppen er tuben omgitt av ein tynn plastmansjett som kan blåsast opp for å hindre at det skal renne spytt og slim frå svelget og ned i luftrøyret. Når pustarøret er på plass, kan vi hjelpe deg å puste.
Sjølve innleiinga (det å bli lagd i narkose) og intubasjonsprosedyren på sovande pasient tar frå 30–180 sekund, avhengig av teknikk som er vald og vanskegrad. Våkenintubering med fiberoptisk instrument (bronchoskop) tar fleire minutt.
Tuben kan koplast til eit handhaldt pusteballong eller respirator som kan hjelpe til med, eller overta pustefunksjonen. Når du er i generell narkose kan vi gi narkosegassar i lufta som du pustar for å halde deg i narkose (generell anestesi).
Etter
Etter narkosen (eller når du har blitt frisk nok), fjernar vi tuben. Vi må vere sikre på at du er vaken nok, og har tilstrekkeleg pustefunksjon, det vil seie at du kan puste sjølv og har fått tilbake vernande luftvegsrefleksar som svelging og hosting.
Det er også mogleg å vere heilt vaken utan bedøving og samtidig ha ein tube i luftrøyret utan at det er veldig ubehageleg.
Det er ikkje uvanleg å vere sår i halsen og hås i stemma 1–2 dagar etter intubasjon.