På denne siden har vi samlet informasjon om hvilke tilbud du og barna dine kan benytte dere av, tips til hvordan å snakke med barn om psykisk sykdom og hvordan du som pasient i et DPS følges opp i denne sammenhengen.
Hvis du er i behandling innen psykisk helsevern, og samtidig er foresatt til mindreårige barn, vil du og barna dine få tilbud om en felles samtale. I tillegg til denne samtalen har barn og unge som pårørende ulike tilbud dere kan benytte dere av fra kommunen eller bydelen dere bor i.
For å benytte dere av tilbudet i kommunen eller bydelen dere bor i kan dere sende inn et skjema som dere får på Distriktspsykiatrisk senter i psykisk helsevern (DPS). Da tar kontaktperson eller helsesykepleier for barn og unge i deres kommune-/bydel kontakt med dere, les mer om dette på siden "hva gjør DPS?" i boksen under.
Nederst på siden kan du lese mer om barn som pårørende.
Barn som pårørende kan merke mye mer enn du tror
Sitat fra heftet "Voksne for barn" av Tytti Solantaus og Antionia Ringbom.
Det er helt forferdelig å se at mamma har det så vondt… Det føles som om hjertet mitt krymper seg inni meg. Noen ganger har jeg lyst til å være tett inntil henne hele tiden. Andre ganger holder jeg meg borte så mye som mulig. Det er så lite en kan gjøre…Men jeg gråter ofte når jeg legger meg.
Dette barnet er det vi kaller «barn som pårørende». Barn under 18 år, som har en forelder som mottar hjelp fra DPS er pårørende, ikke bare biologiske barn, men også stebarn, bonusbarn og fosterbarn.
I Norge har alt helsepersonell plikt til å sørge plikt til å sørge for tilstrekkelig informasjon og nødvendig oppfølging av barn som pårørende, (Helsepersonelloven § 10a).
Vi vet at når en i familien sliter med tanker og følelser som er vonde, skumle eller triste, kan barn og unge merke det, uten at de skjønner hva eller hvorfor det skjer.
I en familie er alle stort sett opptatt av hverandre, påvirker hverandre og kan bekymre seg for hverandre. Dette gjelder spesielt når en i familien er syk. Som forelder kan det være vondt og vanskelig å kjenne at du ikke orker så mye, eller får til det du ønsker overfor barna, når man selv sliter.
Mange barn og ungdom kan tenke «det er min skyld at en i familien sliter», men det er de vanskelige tankene følelsene sin skyld, ingen annens skyld. Dette er det dere sier til barn og ungdom.
Ved å snakke åpent om det vanskelige, blir det som regel lettere å forstå hverandre og vise at dere er glad i hverandre. Dermed kan dere få til flere gode stunder sammen, til tross for lidelsen.
Maŋemus ođastuvvon 2024-03-18