Dina er første portørlærling i ny praksisordning

I praksisperioden blir portørlærlingene bedre kjent med grunnleggende sykepleie.

– Målet er at de skal få økt forståelse for sykdomslære og pasientens tilstand, og bruke forståelsen videre i portøryrket som er i utvikling, sier Håvard Kvinge, seksjonsleder for pasientportørene.

Dina Maria Walmann er den første som har testet praksisordningen. Den er på syv uker, hvor lærlingen jobber tett med sykepleierne på infeksjonsmedisinsk sengepost.

­– Jeg har blitt bedre til å observere pasientene. Selv om det ikke er jeg som behandler pasienter, blir de ikke noe mindre syke når jeg triller dem fra en avdeling til en annen, sier hun.

– Det er viktig for oss å vite hvor fort ting kan snu. Det krever en forståelse av ulike sykdommer og hva de innebærer.

I portørfaget lærer elevene blant annet om observasjon av pasienter og sykdomslære.

­­­– Samarbeidet med infeksjonsmedisinsk avdeling gjør at vi kan heve kompetansen lærlingene kommer ut med etter lærlingtiden, sier Kvinge.

Praksisordningen er inspirert av et tilsvarende tiltak på Stavanger universitetssykehus.

Øker tryggheten

Lærlingen Walmann trekker på smilebåndet når hun blir spurt om hun kan oppsummere hva hun har gjort i løpet av praksisperioden.

– Hva er det jeg ikke har gjort? Jeg har hovedsakelig hatt en fast sykepleier som veileder, og har fått være med på alt fra behandling av pasienter til å holde skyllerom ryddig, sier hun, og legger til at praksisen har vært en spennende erfaring.

Og Walmann var en flittig student. Som «flue på veggen» hørte hun mange vanskelige ord om ulike sykdommer – og det tok ikke lang tid før hun tok med seg notatbok og penn. Målet var å forstå begrepene sykepleierne brukte og hvorfor sykepleierne tok de valgene de gjorde.

–  Det gjør meg til en bedre portør, og gir meg økt trygghet i mitt yrke.

Vinn-vinn

Walmann har blant annet vært med på stell av pasientene, matservering, rydding, leiring og mobilisering av pasientene. Hun har tatt blodprøver, blitt kjent med intravenøs væske og lært å ta ulike målinger av pasienten, som for eksempel måling av blodtrykk, puls og respirasjonsfrekvens. Alt i trygge rammer i regi av sykepleierne på avdelingen.

– Dette er ikke oppgaver portørene vanligvis gjør, men det viser at de med sin grunnutdanning har vilje og er i stand til å hjelpe sykehuset med flere helsefaglige oppgaver i fremtiden, sier Kvinge.

Charlotte Johnsen er seksjonsleder på infeksjonsmedisinsk sengepost, og har bare gode ord å si om praksisordningen:

– Vi bidrar og tilrettelegger slik at lærlingene kan oppfylle flere av sine læringsmål, og pleietjenesten får avlastning på enkelte oppgaver. Lærlingen sitter også hos pasienter som trenger hyppig tilsyn, selvfølgelig basert på en faglig forsvarlighetsvurdering. Det er en vinn-vinn-situasjon.

Sykehusets «ambulanse»

Walmann har fått øynene opp for sykepleieryrket etter tiden på sengeposten.

– Men jeg trives aller best som portør, i alle fall nå, understreker hun.

Den ivrige lærlingen drømte først om å bli ambulansemedarbeider. Tempo, bevegelse og å være først på stedet fristet. Men med en diabetesdiagnose er et yrkesliv i ambulansesetet uaktuelt.

– Så fant jeg portørfaget, og var solgt da jeg kom inn dørene på Ahus. Vi er jo ambulansene inne på sykehuset, sier hun.

– Det er spennende at vi hjelper til overalt. Jeg setter pris på å få jobbe med så mange hyggelige kollegaer og pasienter.

Allerede har hun fått kallenavnet «barselpro», for Walmann trives ekstra godt med å flytte de aller minste pasientene på sykehuset.

– Det er givende å frakte de nyfødte effektivt og trygt til riktig sted.